- båter, bråk og brobyggere.

En relativt overfladisk gjennomgang av 600 millioner år, med vekt på de aller siste. Teksten er basert på Hans Jacob Matthiasen arbeid "Korte glimt fra Nesøyas lange historie".

Det begynte dramatisk, om enn over tid.
De øvre lagene av bergarter, dannet over mer enn hundre millioner år med avleiringer, ble skjøvet opp i folder som en duk på et bord. Årsaken var forskyvinger i de store fjellplatene i det som kalles silurtiden, for omlag 350 millioner år siden.

Kraftige jordskjelv senere, førte til at disse foldene av fjell og daler slo sprekker. Sprekkene, som på fagspråket kalles forkastninger, dannet linjer på tvers av foldene som ble dannet i den kambrium-silurske tiden.

Høyfjell under isen

Dette er den enkle versjonen av forklaringen på de karakteristiske linjene på Nesøya, når du ser øya ovenfra på et kart eller satelittbilde. Grønsund og Hestesund er eksempler på de mange forkastningslinjene i nord-sør retning.

Men dette er 600 til 200 millioner år siden. Det er en stund siden.     
Det var før istidene, som sammen med vær og vind har slitt ned Nesøya fra å være over tre hundre meter høyt fjell, til det der er i dag.

Steg opp av havet

Da isen trakk seg tilbake etter siste istid for 10 000 år siden, stod havet omlag 220 meter høyere enn i dag. Det skulle ta enda fire tusen år før de første delene av Nesøya ble synlig. 

Vannet sank med omlag 11 meter hvert hundreår. Også de senere tiårene har Nesøyboere med strandlinje fått økt areale på sin tomt; Nesøya har i gjennomsnitt steget med 3-4 mm i året, men det går tregere...

De første menneskene

En trygg havn. Tilgang til ferskvann fra Nesøytjernet og bekken ned til  havnen, og god utsikt over fjorden og mot fiender som måtte nærme seg. Forholdene på Nesøya var gode for de som ville bosette seg der.

Det antas at Nes var den første bosetningen ved fjorden (Liv Martinsen "Asker og Bærum til 1840). Funn fra steinalderen viser at det fantes en betydelig gård her, med lange røtter bakover i tid.

Senere ble også Gråten, Kjeksla og Ommenga ryddet og dyrket, og dannet området rundt hovedgården som skulle være hovedsetet for mennesker med makt på Nesøya.

Rosenkrantz-perioden

I følge riksantikvar Huitfeldt-Kaas (Morgenbladet 1885), var den første eieren av Nesøygodset ridderen og riksråden herr Jon Toraldson, som levde her frem til 1377.

Senere var det mektige riksråder og fogder som styrte på Nesøya, men den mektigsta av alle familier, var den danske Rosenkrantz-familien som hadde øya som sin eiendom gjennom flere generasjoner, i nesten to hundre år fra siste del av 1400-tallet til midten av 1600-tallet.

"En god Ræt levende Torsk"

Leilendingene på Nesøya gods ble, tiden tatt i betraktning, godt beskyttet av fogdene som forvaltet godset for sine mektige eiere. De ble skjermet fra å måtte drive pliktarbeid på Akershus slott, til forargelse for myndighetene. Men likevel var kravene strenge.
Dette er utdrag fra kontrakten til leilendig Peter Helgesen, som han i 1825 skrev under for godseier J. F. Hanson  -eller "Nesøyfanden" som han ble kalt:

Han forpliktet seg til å betale 12 spesidaler årlig, "og derforuden en god Ræt levende Torsk til hver af Wintherhøitiderne eller til hwilken en anden Tid forlanges af Grundejerne"

Uten lov og dom

Leilending Helgesen kunne heller ikke invitere noen hjem til seg og sin kone, uten at godseieren  -som trolig befant seg i Danmark eller på et av sine andre gods i Norge- selv godkjente dette. Og om Helgesen ikke overholdt disse og mange andre punkter i kontrakten:

"... skal Peter Helgesen og Kone wære forpligtede til inden den næstpaafølgende 14d April at borttage sine Huse samt alldeles at forlade Næsøen, og skal Grundejeren, i Modwilligheds-Tilfælde, wære berettigede til, uden nogetsomhelst Søgsmaal eller Dom og paa Peter Helgesen og Kones Bekostning, at lade disse huse ganske nedbryde"

Enkelt og greit. Vi skal vel være tankknemlige for at dagens långivere er noe mildere stemt... 

Fiskere, fattiglem -og en landsfader.

Setegården for Nesøya ble flyttet til Kjørbo av Christopher Urne i førstedelen av 1600-tallet. Dermed var en virksom epoke over, og det ble færre fastboende her ute.

I den store folketellingen i 1801, talte man 20 personer på Nesøya. Fordelt på tre familier.  Alle ble betegnet som husmenn, og var bosatt på Hovedgården, Grønsund og Øvreberg.

I 1826 var 27 personer registrert på øya, i 6 husholdninger. 3 var jordbruke, og de andre var stort sett fiskere, matroser eller tjenestedrenger. I tillegg til den ene som bare ble kalt "fattiglem".

Fiske, og jordbruk i tilknytning til hovedgården, var stort sett geskjeftene frem til 1860-årene, da isproduksjonen begynte. Med den steg befolkningstallet, og de rike landstedseierne oppdaget Nesøya.

En av isspylerne som bosatte seg her ute, var Ellef Olsen. Hans barnebarn, Einar, tilbrakte mange somre i Hestesundveien 6 som liten gutt rundt århundreskiftet. Senere ble Einar Gerhardsen norges første statminister etter krigen. (Om Einar Garhardsens tid på Nesøya kan du lese i hans bok "Unge år", utgitt på tiden Norsk Forlag)

Slaget på Gråten. Et mysterium.

I området Gråten, rundt hovedgårdsveien, er gjort flere funn av kanonkuler, kardesker og lignende, som tyder på at det har funnet sted et slag her. Men, de lærde strides også.

I november 1531 prøvde Christian II å storme Akerhus festning. Ikke alene, men med hjelp fra 2000 tyske soldater. Etter flere forgjeves forsøk, kan denne armèen ha snudd lansene mot Nesøya, dratt over isen og mot det rike godset som lå her ute.

Også svenskene gjorde flere mislykkede forsøk på å innta Akershus festning i 1567. Her vet man at de herjet på begge sider av Oslofjorden. Det var Nesøya eier Erik Rosenkrantz som organiserte hærstyrken som forsvarte Akershus festning. Var angrepet mot Nesøya en hevn for dette?

Bakholdsangrep?

En tredje teori går ut på at slaget fant sted under Carl XII krigstokt i 1716. Svenskekongen skulle ta Christiania, men ble stoppet på Ekeberg. Svenskene flyktet ned på isen og søkte ly bak Hovedøen, og flyktet videre vestover til Bygdøy og Nesøya. Her kan de ha ligget i skjul, da de ble overrasket av norske skiløpersoldater.

Men ingen av disse teoriene er bekreftet, og vi får vel neppe noen gang vite den egentlige forklaringen på disse funnene.

Is til Afrika

I første del av 1800-tallet startet eksporten av is fra Norge til London. De store fiskemarkedene der hadde begynt å bruke is til å kjøle ned fisken, men også private husholdninger brukte etterhvert is for å gjøre maten mer holdbar.

Eksport av is fra kyststrøkene i Norge ble stor industri, og is ble fraktet med seilskuter som langt som til Middelhavet og nord-Afrika.

Nesøytjernet, med sin klare vann og korte avstand til kalkbukta og Hestesund, gjorde Nesøya ideelt for isproduksjon. I 1866 var det August Hanson som eide Nesøya, og han inngikk da en kontrakt med Thomas Heftye og Søn om å levere is til utlandet.

Snusfri is til Lordene!

De engelske Lordene, var spesielt nøye på kvaliteten til isbitene i sin whiskey. Rester av snus og skrå var det siste man ønsket, og dette ble en utfordring fordi de fleste isarbeiderne gjerne var ivrige brukere av disse nytelsesmidlene. Formaningene om ikke å spytte på isen var strenge, og dette er nok bakgrunn for navnet "Tobakkshølet".

Istrafikken, som senere ble overtatt av Kristiania Iscompagnie, holdt seg helt frem til 1920-tallet. Da tok moderne fryseteknikk over.

Ulovlig sommeridyll

Etterhvert som det ble solgt tomter på Nesøya til sommerboliger, flyttet velbeslåtte Christiania-folk ut hit om sommeren. Det var nok ikke lang ferie som i dag, så familiefaren måtte reise inn til byen for å jobbe. De som hadde sommerbolig på nordre kunne ro over til Sandvika og ta toget derfra, mens mange andre tok dampskipet rett inn til Christiania sentrum.

Utover på 1900-tallet ble Nesøya et populært rekreasjonsområde, og det var mange som ønsket å bygge hytter her. I krigs -og etterkrigsårene fikk mange kjøpe tomter her ute, og satte opp en rekke små hytter og skur uten tillatelse. Det førte i første omgang at bygningsvesenet rett og slett rev disse hyttene etter påtrykk fra de fastboende. Men, i neste omgang førte det til at det ble lettere å få byggetillatelse. Problemet med ulovlige hytter varte imidlertid helt frem til 60-årene.

Fra Strykejern til bro

I 1867 gikk landstedeierne på Nesøya sammen om å kjøpe en båt fra Akers Mekaniske verksted. Men finansieringen av båten gikk dårlig, og et selskap kjøpte senere båten, døpte den "Vesta", og satte den inn i rutetrafikk mellom Sandvika, Nesøya og Askerlandet på 1870-tallet.

Båten fikk klengenavnet "Strykejernet"  -uten at noen helt vet hvorfor.

Og så kom det bro!

For å få fart på utbyggingen på Nesøya måtte det en bro til. Arkitekt Stang, som selv bodde på Nordre Nesøya, tegnet den første trebroen som ble bygget i 1919-20. Samtidig ble også de to brohusene bygget, og i det søndre bodde "Nils på brua". Hans oppgave var å åpne bommen for alle som betalte broavgiften på kr. 3 for bil, og kr. 1 for gående.

Men tiltroen til trebroen var liten. Allerede i 30-årene ble det reist spørsmål om kommunens vedlikehold var god nok.

I 1953 fikk Nesøya fast bussrute, og biltrafikken fortsatte å øke. Kravene om ny bro ble gjentatte flere ganger, og tilslutt ga Asker kommune etter. Da en ny bro ble bygget i 1957 måtte det ene brohuset rives for å få plass. Det huset som står igjen, ble restaurert av nabo Carl Emil Pettersen i 1981.

Flytragedien på Nesøya

Det har vært svært få, større ulykker med fly i Norge, men en av disse hendte på Nesøya.

Det var 1. påskedag 1963. Det islandske flyet Hrimfaxi skulle inn for landing på Fornebu. Trolig hadde flyte kommet for lavt inn, og så gitt full gass oppover for å unngå bakken. Men i manøveren må piloten ha mistet kontroll, og flyet gikk nesten loddrett på Borgen, på høyden øst for Nesøya gård.

Alle de tolv passasjerene ombord i flyet omkom i ulykken, blant dem den danske skuespilleren Anne Borg.

Idrett krevde sporty innstilling

Å drive idrett på Nesøya har ikke alltid vært like enkelt som idag. Da Nesøya idrettslag ble stiftet i 1958, fantes ikke noe idrettsanlegg. Skyteløp ble arrangert på fjordisen, med belysning fra billykter. De første hopprennene ble avholdt i bakken øst for Nesøya gård  -men dette ble det satt en stopper for av gårdeieren som ikke ville vite av slikt.

Olabakken

Olabakken skulle bli redningen. Her stilte Arild Schlytter området til disposisjon, og den første hoppbakken og slalombakken ble anlagt. Det var bygningsingeniør Einar Føyn som var ildsjelen de første årene.

I tillegg til bakkene, fikk Føyn også i stand Nesøyas første idrettsbane, i juni 1958. Banen lå i sydenden av der fotballbanen ligger i dag, målte 30 ganger 60 meter, ble belyst av to lyskastere på hver sin stople, og kostet 1000 kroner før den ble tatt i bruk.

Velforeningene, en kronglete vei mot samarbeid

Historien om de tre velforeningene på Nesøya er historien om gjentatte forsøk på samarbeid. Forsøk som har strandet gang på gang.

I første del av århundret var beboerne få, og fellesinteressenen færre. Men etterhvert som folketallet har steget og offentlig styring ble styrket, har behovet for å stå samlet vært økende.

Allerede i 1940 skrev lederen i Østre Nesøya Vel (dannet i 1926), Rolf Hiorth til sine medlemmer:

"Så lenge Østre Nesøya vel var det eneste organiserte distrikt, lyktes det ikke tross gjentagne muntlige og skriftlige henvendelser til Asker kommune, å finne gehør for at vi hadde krav på, ialle fall minimale gjenydelser fra kommunen for vår etterlagte skatt. Planmessig har vi derfor virket for dannelsen av vel på Søndre og Nordre Nesøya"

Prosessen mot samarbeid fortsatte: På årsmøtet til Østre Nesøya vel i 1947 gikk man inn for sammenslåing med Vestre, ettersom den nye veien mellom de to delene av øya opphevet det natulige skillet. Men forsøket strandet på krangel om tallet på representanter i styret.

I 1956 - for et halvt århundre siden- prøvde man å danne Nesøya Velforbund. Men igjen, samarbeidet grunnstøtte fordi Østre ville ha ett medlem mer i styret enn Vestre og Nordre. Nytt forsøk i 1962. Invitasjon ble sendt ut til et orienteringsmøtet om dannelsen av et Nesøya Vel, men interessen var laber og det ble med initiativet.

Samarbeid etter et halvt århundre?

Året 1994, sådde Østre Nesøya Vel tanken på nytt, da de tre velene samlet seg i kampen mot kommunens reguleringsplan. Kanskje er det dette frøet, og tanken om samarbeid som har ligget der i over et halvt århundre, som i år -år 2006- har ført til stiftelsen av Nesøya Fellesvel, en fellesfront for å påvirke bygningsrådet i Asker kommune og utbyggeren av Smart Club i Pustutveien, å legge forholdene til rette for ikke å skape en trafikksituasjon ved Nesøybrua som ikke er til å leve med.


En mer detaljert skildring av Nesøyas historie, krydret med illustrasjoner, kart og gode historier, kan du lese i hefetet "Korte glimt fra Nesøyas lange historie" av Hans Jacob Matthiasen. Heftet får du kjøpt i videokiosken. God lesning!


Det kan også være verdt å ta en titt på Nesøya Eldres Vel sin historikk om Nesøya.